Bøker i middelalderen

Før Johann Gutenberg fant opp boktrykkerkunsten ble bøker skrevet for hånd. De håndskrev med gåsefjær som penn og lagde blekk av fargestoff man kunne utvinne i naturen. Det de skrev på var pergament som er dyreskinn, oftest brukte de kalveskinn. De lagde det ved å skrape av skinnet, rensket også hengt opp i spenn for å tørke. Deretter ble skinnet gnidd glatt med kritt, skåret opp i forskjellige størrelser, ettersom hvor stor en side skulle være.

Skulle man lage en ny bok måtte man skrive alt på nytt for hånd. Man måtte skaffe nytt skinn, mer blekk og starte på nytt. En avskrift ble aldri helt lik den originale, men dette gjorde de med vilje. For hver bok var unik på sin måte. "Teksten skulle tilpasses oppdragsgiveren".

Det ble skrevet svært mange bøker, og det var mange biblioteker i verden. Det de antar var det største biblioteket var i Alexandria som ligger i Egypt, men Pergamon som ligger i nåværende Tyrkia var en konkurrent av Alexandria. Alexandria klarte å stoppe eksporten av papyrus så Pergamon ikke skulle få materialet til å skrive med, men det var da Pergamon-biblioteket utviklet metoden å skrive på kalveskinn.

Kilder: De første bøkene (grip teksten side 32-33.)